Noe av det jeg setter mest pris på i film er troverdighet. En film uten troværdige hovedpersoner, historier eller skildringer kan ofte få meg til å mislike en film. I "De usynlige" er troverdighet et virkemiddel som er tatt veldig mye i bruk. Vi sitter med klump i halsen når moren, Agnes ikke finner sitt barn, vi kjenner glede når presten Anna og hovedpersonen Thomas finner kjærligheten og vi føler til og med sympati for Thomas selv om han har gjort en såpass forfærdelig ting. Det virker ekte og vi tror på det.
Historien som omhandler Jan Thomas som ikke kan slippe på fortiden gir deg en følelse som du sitter igjen med lenge. Det jeg liker ekstra godt med filmen er slutten. Den slutter ikke som en Amerikansk romantisk klisje slutt, den ender med at han ber om tilgivelse men siden presten ikke tror på tilgivelse bare forsoning ender det med at hun ikke kan tilgi han.
